Under overflaten: Looming og utforsking i spill

"Games help me understand serial killers better: I want to interact with people I meet, but I don't have the tools, so I shoot them." - Tim Schafer

Noe av det jeg liker minst med spill er hvordan de alt for ofte insisterer på å tvinge meg til å løse konflikter med vold. Gjennom de siste par tiårene har de ufrivillig forandret meg til en mentalt ustabil krigsforbryter (i spillet også - *badum-tish*). Hvorfor ufrivillig? Fordi jeg ikke ser meg selv som en digital drapsmann. Når jeg spiller er jeg en verdensvandrer, en utforsker, som gjerne stopper opp og roter rundt i krokene for å se hvilke hemmeligheter jeg kan avdekke. Kanskje jeg vandrer gjennom sivilisasjonens ruiner, mange år etter katastrofen, på jakt etter minner fra en glemt tid. Kanskje jeg lusker meg gjennom korridorene i en majestetisk men forlatt by, dypt under havets overflate, mens jeg leter etter noe som kan hjelpe meg med å forstå hva som har skjedd og hvorfor. Åja, sier spillet, det kan du jo gjøre. Du står fritt til å utforske så mye du orker. Jeg skal ikke hindre deg. Bare skyt disse folkene i fjeset først.

En vill hest: Del 1

Den opprinnelige planen med en spilldagbok fra Mount & Blade: Warband var å følge en karakter som ikke skyr noen midler for å oppnå rikdom og makt på hennes vei mot å oppnå nettopp det. Dermed ble Leela, en illsint feminista fra steppene, født. Hun var klar for å manipulere seg vei til tronen, og om den veien tilfeldigvis skulle gå gjennom noen brente landsbyer og over ryggen på noen uheldige slaver, vel, så var det strengt tatt deres egen feil. Men så oppstod det et lite problem. Leela var brutal, hensynsløs og blottet for moral, alt etter planen, men det skulle også vise seg at hun var uhelbredelig klønete.

Møt Leela. Hun liker deg ikke.

Dans, dans, dans oppå bordet: Bayonetta

Pass deg for håret

Bayonetta, spillet, er et spektakulert angrep på syn, hørsel og tomler. Bayonetta, hovedpersonen, vil av mange oppfattes som et spektakulært angrep på god smak. Med tettsittende bekledning, briller og en lettere nedlatende holdning minner hun mest av alt om en overdrevent seksualisert lærerinne ved en skole for spesielt uforskammede elever.