Leela havner i barslagsmål, prøver å redde en Jarl fra fangenskap og roter seg halvveis ufrivillig inn i en krig. Gjett hvordan det går.
La oss begynne med en vits. Nei vent, først må jeg forklare noe: I Warband kan man utstyre seg med opptil fire våpen om gangen. Man velger våpen ved å rulle på musehjulet. Det øverste av disse fire våpnene velges først, og man ruller videre for å velge de andre. Leela har spesialisert seg innen bueskyting, så hun har altså buen som det første våpenet sitt. Er du med? Da kan vi gå videre til vitsen.
Leela går inn på en bar. En lokal fyllik ser henne og bestemmer seg for å lage litt bråk. "Øi, døh, vaglanerupå!" sier han (min oversettelse). Den alltid diplomatiske og høflige Leela svarer så: "Det støgge trynet ditt, vel" (igjen, min oversettelse). Fylliken bestemmer seg for å trekke sverdet og gi henne en lusing. Jeg ruller musehjulet oppover for å velge våpen, og havner altså på buen først. Plutselig bestemmer bartenderen seg for å blande seg inn. "Du får ikke lov til å skyte her inne," sier han. Leela legger uforklarlig nok bort buen og er nå våpenløs. Med stigende panikk ruller jeg opp igjen, hun utstyrer seg nok en gang med buen, får samme beskjed og legger den bort igjen. Fylliken har i mellomtiden fått inn et hogg, noe som på ingen måte hjelper min indre ro. Mens jeg hopper desperat rundt inne på vertshuset ruller jeg hjulet så hardt jeg kan, men får samme resultat. Escape! Escape! Jeg rømmer inn i menyene for å undersøke kontrollene og finner ut at man kan velge våpen med nummertastene, men etter noen sekunders febrilsk hamring på tall og museknapper ender jeg likevel opp i dørken. Supert. Hensynsløse Leela, redusert til en misformet haug av en alkoholisert bølle. Dette kan umulig ta seg godt ut på CV'en. Det neste jeg gjør er å flytte sverdet mitt øverst på våpenlisten.
Jeg ender opp med å rømme Khergit Khanate i skam. Dette har riktignok mer å gjøre med at bandittene på steppene er for raske for den stadig voksende banden min, siden de har hester og en velutviklet trang til å overleve, men jeg føler likevel at det er best å søke blod og lykke et annet sted. Etterhvert får jeg samlet en liten og veltrent hær, slakter banditter for fote og utfører små ærender for de lokale storkarene. Disse oppdragene går for det meste ut på å spore ned og utrydde enda flere røvere, samt et og annet brev som må leveres. Enkelt. Jeg klør etter en utfordring. Også var det dette terrorveldet da, som jeg ikke føler jeg har kommet skikkelig i gang med.
Så møter jeg Jarl Blabla, en Nord (jepp). De forskjellige rikene i Warband går gjerne til krig mot hverandre, samme hva spilleren skulle foreta seg. Det mest utsatte riket er Swadia, som deler grense med absolutt alle de andre i spillet, og de er derfor et svært dårlig valg når man skal velge seg allierte. For tiden kjemper de en tofrontskrig mot Rhodokene og Nordene, og de har altså klart å ta en jarl til fange. Jarl Blabla sender meg ut for å redde denne jarlen, heretter gitt tilnavnet Kløna av meg. En smal sak! Leela har blitt betydelig tøffere i løpet av den siste tiden, og er utstyrt med en barsk bande temmede villmenn, så dette burde gå greit. Jarl Blabla foreslår likevel en snikoperasjon, og anbefaler meg å søke hjelp i en nærliggende landsby. Jeg skal be dem distrahere vaktene ved borgen for å redusere antallet stasjonerte tropper der. Aha! En snedig plan.
Jeg nøler litt med å foreslå dette for bøndene. De legger seg tross alt ut med sin lokale fyrste, så kanskje jeg burde bygge opp litt godvilje først. Er det noe jeg kan hjelpe dem med, kanskje? Jeg skjuler mine onde hensikter bak et glatt smil. Trene dem opp så de kan forsvare seg mot banditter? Men det kan vi ordne, skal du se!
Treningen går bra, og jeg står blant dem når det neste angrepet kommer. Leela har vist seg som en langt mer effektiv general enn slosskjempe, og foretrekker å ri bak fienden og hakke litt på bueskytterne deres mens frontlinjene gjør sitt. Dette er planen denne gangen også, men noe går alvorlig galt. Jeg rives ned av hesten og ender opp som en blodig haug på bakken. Ikke noe problem, hæren min får klare seg uten meg. Det burde gå greit. Dette har de gjort før.
Vel. Bøndene slaktes. Landsbyen deres blir rasert og satt i brann. Og hæren min? Den er like hel. Hva de brukte tiden på mens bandittene gjorde sitt, nå, det er et åpent spørsmål. Spilte klespoker? Men greit. Javel. Plan B.
Jeg lykkes i å snike meg inn i slottsplassen, dreper vakta, tar nøklene hans. Dypt nede i fangehullet finner jeg Kløna. Økenavnet er velfortjent; det første han gjør når vi møtes er å lire av seg noe om at kvinner ikke egner seg som krigere. Leela ville han nu på flekken skyte ned, men jeg overtalte henne til å la han leve, foreløpig. Ingen jarl, ingen belønning. På tide å rømme! Jeg ber Kløna utstyre seg med våpenen til vakten og halser ut i gården, klar for bråk. Utenfor fangehullet bestemmer han seg så for å bli stående ved døra. Jeg prøver å kommandere han til å følge meg, til å angripe, til å gjøre noe, men til ingen nytte. Så jeg spurter, alene, mot porten, i sikksakk for å gjøre livet litt vanskeligere for bueskytterne som har oppdaget meg, bare for å oppdage at utgangen er stengt. Før jeg får slippe ut må jeg antagelig drepe alle vitner. Alene. Hvis du har lest så langt har du antagelig skjønt hvilken vei dette går, så jeg skal spare oss begge for de pinlige detaljene om mitt nederlag. På mystisk vis blir jeg nok en gang reddet av hæren min og foretar en hastig retrett. Ingen jarl. Ingen penger. Siden Leela nå står lavt i kurs hos de nordiske bestemmer jeg meg for å gå i tjeneste hos erkefiendene deres: Swadia.
La meg sitere meg selv, noen avsnitt tilbake: "Det mest utsatte riket er Swadia, som deler grense med absolutt alle de andre i spillet, og de er derfor et svært dårlig valg når man skal velge seg allierte".
Spoiler: Det ender i katastrofe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar