Kulturell utheksing: Dragon Age - Origins

Her lager de barn uten å ta av seg trusa. Det er derfor det kalles fantasy.

Dette er tredje gang jeg forsøker å skrive et åpningsavsnitt. Dragon Age: Origins. Hvordan i helvete skal man klare å beskrive et slikt spill på en forståelig måte? Jeg forsøker å begynne i det små.

Dragon Age: Origins er et rollespill. Hva nå enn det betyr. Man styrer en gruppe figurer, som har forskjellige egenskaper. Kampene går omtrent slik: Man pauser spillet, velger en (eller flere) av figurene, velger et angrep, og klikker på en fiende. Så setter man spillet i gang igjen og ser hvordan det går. Går det bra lar man bare spillet gå til kampen er over. Går det dritt - og det gjør det gjerne - pauser man spillet på nytt, banner, klør seg i hodet, velger andre muligheter, sender en liten bønn til noen hvis man skulle være av det religiøse slaget, og avslutter pausen igjen. Går det virkelig ille må man kanskje gå tilbake til et tidligere punkt, siden man forhåpentligvis lagret spillet for ikke altfor lenge siden. Og så ser man over mulighetene, planlegger litt bedre, og vader inn i kampen på nytt.

Ok! Da har jeg et åpningsavsnitt, flotte greier! Men noe annet jeg har: Et problem. Dette var ikke det jeg hadde tenkt til å skrive om. Jeg skulle skrive om sex, om valg, om hvordan spillet egentlig er en legokasse for fortellinger. Jeg har ikke engang nevnt at dette er et spill hvor man kan begå folkemord og fortsatt redde verden. Faen. Ok, vi prøver igjen.

Slapp av, dyrevernere! Dette er ikke egentlig en drage, men en gammel dame.

Dragon Age: Origins er et spill hvor man kan begå folkemord og fortsatt redde verden. Det kan til og med virke som det mest fornuftige valget. Som hovedpersonen, og dermed den mest innflytelsesrike personen i kongeriket, stilles du ovenfor enorme avgjørelser. En av disse er utfallet av en konflikt mellom en gruppe omreisende sigøyneralver og aggressive varulver. Det virker enkelt nok: Varulvene angriper alvene og må stoppes. Selvølgelig finner du raskt ut at det ikke er så enkelt. Jeg skal spare leseren for mumbo-jumboen som forklarer hvorfor, men den korte versjonen er at alvene er skyld i varulvenes tilstand, og de er kun ute etter hevn og styrt av en forvridd rettferdighetssans. Din rolle er i utgangspunktet nøytral: Du rekrutterer folk til hæren din. Du trenger støtte, og om denne støtten kommer fra alvene eller varulvene er helt opp til deg. Så, hva gjør du? Hjelper du ulvene med å ta hevn, eller slakter du dem som en annen spissøret senterpartist? Ingen av løsningene er moralsk ideelle, men begge fører til at du får den støtten du trenger. Alt som dømmer deg er ditt eget moralske kompass.

Dette var bedre. DAO som et samling små og store valg, som former ikke bare den verdenen spillet foregår i, men også reflekterer deg som spiller. På den annen side fikk jeg ikke inkludert at spillerens bakgrunn slett ikke er fastsatt av spillet, og at hun faktisk kan ha startet som en av de omreisende alvene nevnt ovenfor, eller som noen helt andre. Herregud, ok, greit, et forsøk til. Men dette blir det siste. Snart må jeg jo komme i gang med å skrive om det jeg faktisk skal skrive om.

Kulturell utveksling!

Dragon Age: Origins er et spill om kulturell utveksling. Spillets univers er pepret med vidt forskjellige kulturer, og selv om spilleren kommer i kontakt med, og tvinges til å forholde seg til, en hel rekke av dem, fokuserer fortellingen på fire: Mennesker, alver, magikere og dverger. Menneskene er opptatt av familieære, hunder og rasisme. Alvene er delt i to hovedgrupper: Underklassealvene i byene og de nevnte sigøyneralvene som lever i pakt med naturen og synes det er viktig med rasisme. Magikerne liker trolldom, underdanighet og selvforakt. Dvergene har gjort rasisme til en kunstform og tror man kan falle opp i himmelen hvis man ikke har tak over hodet. Dessuten har de et kastesystem, komplett med en kasteløs underklasse, og nekter adgang til alle dverger som forlater byen under bakken for å se seg rundt på overflaten. Hyggelige folk! Men her er nøkkelen: Spilleren velger selv hvor hun kommer fra. De første par timene av spillet utspilles på en av sju forskjellige steder, og hver av de fungerer som en integrering i det samfunnet man velger som bakgrunn. Så når man senere i spillet besøker de forskjellige stedene er det enten som utenforstående eller som å komme hjem igjen. Bakgrunnen, og rasen, gjennomsyrer hele spillet av varierende grad. Et eksempel:

Som magiker møtte jeg en tidligere venn på et uventet sted. Han hadde, etter dramatiske hendelser i begynnelsen av spillet, blitt tvunget til å rømme hjemstedet sitt og hadde nå gjort noe usannsynlig dumt, ulovlig og farlig. Men han var en gammel venn. Jeg var nødt til å gi ham muligheten til å gjøre opp for seg, mens en spiller med en annen bakgrunn ville antagelig sett ham som en trussel. Magikere er nemlig, i DAO, gjenstand for en ekstrem, men fullt forståelig, fremmedfrykt. Han kunne godt ha vært skyldig i å gjøre det han ble anklaget for, han var absolutt i stand til det, men jeg bar på en voldsom skyldfølelse: Dette var en fyr jeg hadde vokst opp med, det vil si tilbrakt de første timene av spillet med, og jeg hadde forrådt ham. Mine handlinger førte til at forloveden hans ble fratatt ham for alltid, og det var ikke bare mine handlinger som en forlengelse av figuren jeg styrte, det var mine handlinger som spiller. Indirekte så jeg situasjonen han hadde havnet i som et resultat av mine handlinger. Hvordan kunne jeg dømme ham etter det?

For ordens skyld ville han selvfølgelig havnet i denne situasjonen uansett, fordi spillets fortelling krever det. En annen spiller ville ha møtt ham som en lovløs magiker som kanskje var årsaken til en svært uheldig episode (som forøvrig involverte demoner, zombier og små barn, som kjent en dårlig kombinasjon). De ville heller aldri ha møtt fyren før. Hvordan ville de reagert? Jeg aner ikke, du må spørre noen andre. Akkurat som jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan en dvergespiller ville ha løst konflikten på hjemstedet sitt. Derimot vet jeg at min manglende forståelse for situasjonen der førte til at jeg tok noen usannsynlig dumme valg som resulterte i at dvergene isolerte seg i enda større grad fra utenomverdenen. Jeg var en utenforstående som blandet seg inn i andres saker, jeg var Bush i Afghanistan. Men noe måtte jeg jo gjøre.

Med magikervennen min gikk ting heldigvis bedre. Jeg stolte på at han ville gjøre opp for seg og støttet ham når han trengte det, og vi endte opp med å forsones, på et vis. Den lokale lensherren gikk med på å spare livet hans, i det minste, og det er da ikke noe å kimse av.

All right, nå det kaller jeg en begynnelse! Vel, jeg fikk i det minste fortalt om bakgrunnshistoriene og hvordan de fungerer som kulturelle briller for resten av spillet. Jeg tror faktisk jeg kan anse åpningsavsnittet som ferdig! Da er det på tide å komme seg videre. Ok, så tingen er at i Dragon Age: Origins.. oi dæven, er klokka så mye allerede? Vi får ta det neste gang.