Inconceivable! Om moms på digitale tjenester (men egentlig bare om spill)

Så nå skal altså digitalt distribuerte spill momsbelegges. For mange kommer dette kanskje som et sjokk, og da følger vel utallige masete utrop av typen "OMG sosialistregjering WTF!" og så videre. Så la oss bare få dette ut av verden så fort som mulig: Moms på digitale tjenester var uungåelig, EU har hatt det en stund, og det var bare et spørsmål om tid før norske myndigheter oppdaget hvor mye dette vil være verdt. Et halvt år senere kommer sannsynligvis de fleste til å ha glemt hele greia, slik folk glemte prisøkningen på Steam etter at Valve begynte å ta seg betalt i euro. Men dette betyr ikke at denne momsen er en god idè. Go go liste!

Alle gjør det: Minecraft

Valve er fans. Rock, Paper, Shotgun elsker det. Penny Arcade er avhengige av det. Og nå kan selv den fattigste av de fattige få spille det, siden Minecraft er gratis etter at serveren brøyt sammen under press. Dette betyr selvfølgelig at jeg har fått de skitne hendene mine på det. En kort rapport følger, men hvis du har dårlig tid trenger du bare vite dette: Det er akkurat så fantastisk som du har hørt, og du har absolutt ingen unnskyldning for ikke å prøve det før serveren kommer seg på beina igjen.

Ikke så deilig å sløve i skyggen

S.T.A.L.K.E.R: Shadow of Chernobyl er et ambisiøst spill. Ukrainske GSC Gameworld nekter å følge etablerte tradisjoner, enten det gjelder form, funksjon eller tegnsetting. Reglene virker i utgangspunktet enkle, vandre rundt, drep folk, ta tingene deres, gjenta. Men så møter du de muterte hundene som lar deg være i fred hvis de ikke er i flokk og absurd treffsikre banditter og merkelige virvelvinder som knuser deg hvis du kommer for nærme og radioaktivitet og usynlige monstre og.. vel, du skjønner tegninga. Etter hvert går det opp for deg at dette ikke er et spill, men et sted. Et sted du virkelig ikke hører hjemme.

Stedet er Tsjernobyl.

C'est la panik: Left 4 Dead 2

De fleste kan vel si seg enige i alt folk generelt burde bli flinkere til å kommunisere med hverandre. Det er lett å bli så opptatt av det man ønsker å si selv at man glemmer å følge med på hva andre sier, for ikke å snakke om mer subtile ting som tonefall og kroppspråk. På toppen av det hele kommer den svært menneskelige tendensen til å se andres handlinger i et skarpere lys enn ens egne. Vi ignorerer andre, for så å dømme dem når de ignorerer oss. Kommunikasjon er vanskelig.

Lettere blir det ikke når man er omringet av blodtørstige zombier.

Snakk til henne..?

Under overflaten: Looming og utforsking i spill

"Games help me understand serial killers better: I want to interact with people I meet, but I don't have the tools, so I shoot them." - Tim Schafer

Noe av det jeg liker minst med spill er hvordan de alt for ofte insisterer på å tvinge meg til å løse konflikter med vold. Gjennom de siste par tiårene har de ufrivillig forandret meg til en mentalt ustabil krigsforbryter (i spillet også - *badum-tish*). Hvorfor ufrivillig? Fordi jeg ikke ser meg selv som en digital drapsmann. Når jeg spiller er jeg en verdensvandrer, en utforsker, som gjerne stopper opp og roter rundt i krokene for å se hvilke hemmeligheter jeg kan avdekke. Kanskje jeg vandrer gjennom sivilisasjonens ruiner, mange år etter katastrofen, på jakt etter minner fra en glemt tid. Kanskje jeg lusker meg gjennom korridorene i en majestetisk men forlatt by, dypt under havets overflate, mens jeg leter etter noe som kan hjelpe meg med å forstå hva som har skjedd og hvorfor. Åja, sier spillet, det kan du jo gjøre. Du står fritt til å utforske så mye du orker. Jeg skal ikke hindre deg. Bare skyt disse folkene i fjeset først.

En vill hest: Del 1

Den opprinnelige planen med en spilldagbok fra Mount & Blade: Warband var å følge en karakter som ikke skyr noen midler for å oppnå rikdom og makt på hennes vei mot å oppnå nettopp det. Dermed ble Leela, en illsint feminista fra steppene, født. Hun var klar for å manipulere seg vei til tronen, og om den veien tilfeldigvis skulle gå gjennom noen brente landsbyer og over ryggen på noen uheldige slaver, vel, så var det strengt tatt deres egen feil. Men så oppstod det et lite problem. Leela var brutal, hensynsløs og blottet for moral, alt etter planen, men det skulle også vise seg at hun var uhelbredelig klønete.

Møt Leela. Hun liker deg ikke.

Dans, dans, dans oppå bordet: Bayonetta

Pass deg for håret

Bayonetta, spillet, er et spektakulert angrep på syn, hørsel og tomler. Bayonetta, hovedpersonen, vil av mange oppfattes som et spektakulært angrep på god smak. Med tettsittende bekledning, briller og en lettere nedlatende holdning minner hun mest av alt om en overdrevent seksualisert lærerinne ved en skole for spesielt uforskammede elever.