C'est la panik: Left 4 Dead 2

De fleste kan vel si seg enige i alt folk generelt burde bli flinkere til å kommunisere med hverandre. Det er lett å bli så opptatt av det man ønsker å si selv at man glemmer å følge med på hva andre sier, for ikke å snakke om mer subtile ting som tonefall og kroppspråk. På toppen av det hele kommer den svært menneskelige tendensen til å se andres handlinger i et skarpere lys enn ens egne. Vi ignorerer andre, for så å dømme dem når de ignorerer oss. Kommunikasjon er vanskelig.

Lettere blir det ikke når man er omringet av blodtørstige zombier.

Snakk til henne..?

Left 4 Dead 2 (heretter L4D2) gir fire spillere i oppdrag å komme seg fra A til B, ideelt sett med alle i live. Oppgaven kompliseres gjennom det enkle fakta at veien er befolket av uoverskuelige mengder zombier, samt noen "spesielle" zombier som har som eneste mål å skille deg fra resten av gruppen. Dette er den moderne, urbane zombien vi snakker om, den som løper fort, slår hardt og skriker høyt, ikke den gammelmodige, slurvete typen. For å gjøre oppgaven lettere, eller i det hele tatt overkommelig, kan man utstyre seg med våpen (naturligvis) og diverse helsebringende saker og ting. Men det viktigste av alt, den ene knaggen overlevelse henger på, er samarbeid. Roter du deg bort fra resten av gruppen er du zombiefôr. Og samarbeid, vel, det betinger nødvendigvis kommunikasjon.

Ideelt sett foregår kommunikasjonen mellom spillerne over mikrofon, men terskelen for å snakke med vilt fremmede synes å være ganske høy. Etter min egen erfaring ender det stort sett opp med uforståelig babling eller hjelpesløse forsøk på å ta føringen. Ved en anledning ropte en fyr på gebrokken engelsk: "Don't touch the witch" gjentatte ganger, et omtrent like nyttig råd som å be en svømmer snu idet han når enden av bassenget. Selv med venner på skype har denne typen kommunikasjon begrenset nytteverdi, utover å introdusere noen som aldri har spilt før, spillet holder rett og slett for høyt tempo. Siden det å stoppe opp for å skrive en beskjed tar enda lenger tid er dette også et svakt alternativ, og samarbeid i L4D2 må derfor stort sett basere seg på å lese andre spilleres intensjoner ut fra handlingene og bevegelsene deres.

Which witch?

Så lenge de andre karakterene er styrt av datamaskinen er ikke dette noe problem, de følger etter spilleren som en fisk i bånd. Det er når man spiller med andre ting begynner å bli komplisert - og interessant. For det er slett ingen selvfølge at gruppen holder sammen. For når noen er utålmodige og løper avgårde uten å sjekke om alle er med, mens andre tar seg god tid og utforsker grundig, kan situasjonen rask bli kaotisk. For hvis det er noe den datastyrte regissøren elsker, så er det å trylle frem bølger av zombier på de minst passende tidspunkt. Sagt med andre ord er spillet på sitt beste når noen driter seg ut, og de andre spillerne bestemmer seg for å la dem i stikken. Dette skjer oftest i de siste fasene av hver runde, når man foretar et siste, desperat forsøk på å komme seg ombord i redningsfartøyet mens regissøren gyver løs på deg med alt han har. For på dette tidspunktet behøver man ikke de andre spillerne lenger, redningen er nær, og risikoen med å forlate relativ sikkerhet for å redde noen som har blitt overmannet er rett og slett for stor. Og hvis den som blir liggende igjen er en av de som hele tiden har løpt rundt for seg selv og laget problemer for gruppen - vel, det hjelper ikke akkurat sjansene hans.

Det er lett å la seg distrahere

Dette kan høres noe sosiopatisk ut, men hvis (eller rettere sagt når) Valve bestemmer seg for å komme med en oppfølger er et økt press på gruppens dynamikk det som står øverst på ønskelista mi. Spillet er designet på et slikt vis at man er tvunget til å konstant passe på de andre for å overleve. Situasjoner som skaper splid mellom spillerne dukker opp naturlig allerede, men jeg skulle gjerne sett større konsekvenser for feilsteg og situasjoner som fremprovoserer individets overlevelsesinstikt. Panikk er selve grunnsteinen i L4D2, og ting blir sjelden mer panisk enn når man er forlatt for å dø.