Dans, dans, dans oppå bordet: Bayonetta

Pass deg for håret

Bayonetta, spillet, er et spektakulert angrep på syn, hørsel og tomler. Bayonetta, hovedpersonen, vil av mange oppfattes som et spektakulært angrep på god smak. Med tettsittende bekledning, briller og en lettere nedlatende holdning minner hun mest av alt om en overdrevent seksualisert lærerinne ved en skole for spesielt uforskammede elever. 

Ved første øyekast er dette nok en abnormt velformet kvinnelig spillfigur innen et medium som tilsynelatende gjør sitt beste for å aldri vokse opp. Ikke noe nytt under denne solen, med andre ord. Spillet avsluttes med den drøyeste dansesekvensen jeg hittil har sett i et spill, hvor Bayonetta endelig legger drepingen på hylla for en stakket stund for å invitere kameraet til å beundre den underlig proporsjonerte kroppen hennes i detalj. "Let's dance, boys!" roper hun begeistret, og henviser antagelig til seksualakten. Bortsett fra at kanskje ikke likevel.

Denne nesten ubehagelig intime utstuderingen av bevegelser spilleren har styrt i timesvis, men neppe har hatt tid til å dvele ved, fremhever hva spillet egentlig handler om: Se, men ikke røre. Den er både en belønning for å ha kommet seg gjennom spillet, en ektefølt "gratulerer, gutt!", og en påminnelse om at Bayonetta er utenfor rekkevidde. Det er utvilsomt en uforskammet utnyttelse av kvinnekroppen som underholdning, men samtidig er hele sekvensen, og Bayonetta selv, heller leken og ertende enn kynisk og pervers. Denne lekenheten er et gjennomgående karaktertrekk ved hovedpersonen, et trekk som understrekes ved måten selve spillet fungerer på.

Bayonetta tillater ikke kroppskontakt. Den kanskje viktigste gjentatte enkelthandlingen man utfører i spillet er å unngå fiendenes angrep, uten å avbryte sitt eget. Man kan utstyre henne med forskjellige våpen, inkludert pisk (naturligvis), men selv foretrekker hun pistoler festet til hender og føtter. Hun kan trylle frem torturredskaper fra tynn luft, og spiser de tøffeste fiendene med håret sitt (et "klimaksangrep" og nei, dette er ikke noe jeg finner på). Selv formene hennes er med på å støtte opp under bildet av en uoppnåelig kvinne, hun er gjenkjennelig som hunkjønn, men strukket ut til det usannsynlige og muligens smertefulle. Og la oss heller ikke glemme det åpenbare: Hun er en figur i et spill, hun eksisterer ikke i virkeligheten. Du kan se på henne, men du kan ikke røre henne. Du kan styre henne, men du har ikke kontroll over henne. Når spilleren trykker på knappene som setter henne i gang er det hele så abstrakt som et spill kan bli: Jeg trykker trekant, trekant, firkant, men Bayonetta begir seg ut på en nøye koreografert ballett, med virvlende sverd innbakt i piruetter og turnmanøvrer. Men nok om det.

Bayonetta er ikke den første kvinnelige spillfiguren med overdrevne former og utfordrende bevegelser. Hun er på ingen måte alene om å eksistere kun som et objekt for det mannlige blikket, ei heller den eneste som ikke finnes i virkeligheten. Men hun, eller rettere sagt utviklerne PlatinumGames, tar alle disse elementene og forsterker dem et tusentalls ganger. Sagt på en annen måte er hun den kvinnelige spillfiguren med de mest overdrevne formene og utfordrende bevegelsene med god margin. Det understrekes gang på gang at ingen får røre henne, ikke englene hun kjemper med, ikke de stakkarslige mannlige spillfigurene hun leker med, og spesielt ikke spilleren selv. Men hun inviterer til det, hun er nær, men akk så fjern, hun nærmest mobber de stakkars mannfolkene som kun tillates å styre bevegelsene hennes. Hun ler av menns konstante seksuelle frustrasjon, samtidig som hun oppmuntrer den. Se, men ikke røre.

Prøver spillet å si noe meningsfullt om objektivisering av kvinner i spill? Prøver Bayonetta å påpeke hvor absurd det er å begjære noe som er så lite virkelig at det grenser til ren abstraksjon? Sannsynligvis avhenger tolkningen av spilleren selv. Den avsluttende dansesekvensen, som enklest kan sammenlignes med en virtuell striptease, er så godt plassert over kanten at man må være fullstendig skamløs, eventuelt blottet for selvinnsikt, for å ikke føle seg i det minste en smule ille berørt. På den annen side er den så fullstappet med energi og humør at bare de mest gretne ikke vil le med. Bayonetta er tross alt ikke en streng feminist som ber deg skamme deg over det du ser. Hun ler av deg, og inviterer deg til å le med.

Energisk er hun hvertfall. 

Argument / motargument:
Leigh Alexander forsvarer Bayonetta.
Det gjør ikke Tiff Chow.