En vill hest: Del 1

Den opprinnelige planen med en spilldagbok fra Mount & Blade: Warband var å følge en karakter som ikke skyr noen midler for å oppnå rikdom og makt på hennes vei mot å oppnå nettopp det. Dermed ble Leela, en illsint feminista fra steppene, født. Hun var klar for å manipulere seg vei til tronen, og om den veien tilfeldigvis skulle gå gjennom noen brente landsbyer og over ryggen på noen uheldige slaver, vel, så var det strengt tatt deres egen feil. Men så oppstod det et lite problem. Leela var brutal, hensynsløs og blottet for moral, alt etter planen, men det skulle også vise seg at hun var uhelbredelig klønete.

Møt Leela. Hun liker deg ikke.

Først, noen kalde, harde fakta. Mount & Blade: Warband (heretter bare Warband) er en slags middelaldersimulator med ett øye på hektiske kamper med sverd, skjold og slike ting og det andre på rekruttering av tropper og taktisk krigføring. Akkurat slik det var i middelalderen med andre ord. De fleste historikere er også enige om at hærførere i gamle dager valgte sine evner ut fra et begrenset antall poeng. Saladin, for eksempel, foretrakk å fokusere på "persuasion", mens Dhengis Khan var fan av "looting". Rikard Løvehjerte, derimot, valgte som kjent å spesialisere seg i "tap-dancing", en evne som merkelig nok ikke dukker opp i spillet.

Kort fortalt altså, man lager seg en helt, velger evner, bygger opp en liten bande og rir rundt i det middelalderaktige fantasilandet Calradia på utkikk etter bråk. Seier og mannedrap gir deg flere poeng til å forbedre evnene dine med, og soldatene dine blir tøffere etterhvert, forutsatt at de overlever. Warband befinner seg dermed innenfor spillsjangeren som forvirrende nok blir kalt "rollespill", men mer om det en annen gang.

Jeg begynner min reise i Jelkala, en av byene i  Khergit Khanate, et område befolket av Warbands versjon av mongolene. Siden Leela har tilbragt nesten hele livet på steppene virket dette som et naturlig sted å begynne hennes brutale terrorregime. Jeg har såvidt ankommet byen da mitt første vordende offer dukket opp, med håp om å frarøve Leela de få dinarer hun har spart opp og antagelig livet. For ordens skyld: Dette er alltid den første kampen man møtes med når man starter en ny karakter i Warband, og sannsynligvis spillets enkleste. Så, med et hånlig smil på leppene, spenner jeg buen og sikter tyven rett i brystet. Med et knapt hørbart vusj suser pilen avgårde, i fullstendig feil retning. Ok. Fram med sverdet, på tide å vise litt stål. Men det er allerede for sent, og et par sekunder senere ligger hun blodig og forslått i en bakgate i en fremmed by. En dårlig start.

Auda.

Leela er naturligvis ikke den som lar seg knekke av sånt. En vennlig kjøpmann redder meg fra en sikker død (vel, ikke egentlig, siden man aldri kan dø i spillet. Akkurat som i virkeligheten!) og gir meg mitt første oppdrag. Redde broren hans fra banditter bla bla bla. Jeg følger ikke så godt med. Pek meg i retning av bandittene! Det tidlige nederlaget svir fortsatt, og den eneste salven som hjelper er bandittblod. Etter en kjapp tur innom et par nærliggende landsbyer for å samle rekrutter er det neste målet enkelt: Bank opp en liten gruppe skitne skurker og finn ut hvor de holder til. Mitt første slag! viser seg å være skuffende enkelt. Jeg rir avgårde i fullstendig feil retning, og når jeg endelig finner frem til bandittene har de blodtørstige bøndene jeg rekrutterte allerede tatt seg av dem. Vel. Vi vant hvertfall.

Kjøpmannen, noe oppgitt.

Bandittleiren går noe bedre, jeg får endelig fuktet sverdet, og rir triumferende tilbake til Jelkala, hvor kjøpmannen venter med et klapp på ryggen og et siste oppdrag. Det viser seg at bla bla bla noen folk vi må drepe. Leela er med! En sen kveld, innenfor bymurene, kaster vi våre snedige forkledninger og går til angrep på.. eh.. noen. Med stadig voksende iver kaster jeg meg inn i en gruppe skurkaktig utseende folk, blir hogget ned før jeg rekker å få inn et slag, og våkner opp til sarkasme fra den nå ganske så irriterende kjøpmannen. Hva forventer han av meg? Når han rekrutterer folk som ikke engang klarer å skyte piler i riktig retning så har han egentlig bare seg selv å takke. Hadde spillet latt meg hadde jeg drept ham på flekken. Vel, jeg hadde forsøkt. Det hadde antagelig ikke gått så bra.

Oppdraget var en suksess, ikke takket være meg riktignok, men hurra. Jeg står nå fritt til å velge mine egne veier, til å reise rundt i verden, møte interessante mennesker, drepe dem, og ta pengene deres. Oh yes, there will be blood. Om ikke andres, så hvertfall mitt eget.